Jeg husker så godt når jeg hadde permisjon og gikk hjemme med Samuel..Etter noen måneder opplevde jeg å bli frustrert og følte ingen verdi i det jeg gjorde. Jeg fant ikke mening i å være hjemme med han. Følte liksom ikke at jeg bidro nok, at jeg ikke gjorde noe som var viktig nok....Etter å ha surra litt rundt med de tankene, minte Gud meg på at det jeg gjorde da var akkurat det jeg skulle gjøre. Akkurat da var det ingenting som var viktigere. Fra da har jeg vært gjennom en prosess, men med tida og to barn til, har jeg innsett mer og mer hva jeg vil og hvor det er viktig for meg å være. Hvor og hva og hvem jeg skal invistere min tid og mine krefter i. Det er deilig å være sikker og trygg i sine valg. Så når jeg leser i avisen at noen ikke syns det er like verdifullt å gå hjemme med barna, eller når jeg møter noen som mener noe annet, så kan jeg vite med sikkerhet at jeg har valgt det livet jeg vil ha. Jeg har valgt å være mer hjemme, så vi kan styre litt unna tidsklemma og ha mer tid til det jeg mener er viktigst. Det krever litt endring i prioriteringer, og man må være litt kreativ for å få endene til å møtes. Men gleden over å få masse tid med barna, få med seg det som skjer i livene deres oppveier alt det andre. Så lønner det seg kanskje ikke alltid økonomisk, men jeg er overbevist om at Gud er den som tar seg av alle våre behov. Han velsigner oss tilbake når vi tar valg som er etter Hans vilje.
25 Mitt råd er dette: Vær ikke bekymret for mat, drikke, penger og klær. For dere har allerede liv og kropp – og det er mye viktigere enn hva man skal spise og kle seg med. 26 Se på fuglene! De bekymrer seg ikke for hva de skal spise – de trenger ikke så eller høste eller samle mat – deres himmelske Far før dem. Dere er langt mer verdifulle for ham enn de er. 27 Vil alle bekymringene deres forlenge livet med et eneste øyeblikk?
28 Og hvorfor bekymre seg for klærne? Se på liljene på marken. De bryr seg ikke med slikt. 29 Likevel var ikke kong Salomo i all sin herlighet kledd så vakkert som dem. 30 Hvis Gud sørger så trofast for blomster som er her i dag og er borte i morgen, vil han da ikke enda mer ta seg av dere? Så liten tro dere har.
31 Vær ikke bekymret for om dere har nok å spise og nok å kle dere med. Hvorfor være som hedningene? De legger stor vekt på alt dette og er veldig opptatt av det. Men deres himmelske Far vet så godt at dere trenger det. 33 Han vil med glede gi dere alt dette hvis dere bare gir ham førsteplassen i livene deres.
34 Vær altså ikke engstelig for morgendagen. Gud vil ta hånd om den. Lev en dag om gangen.»
Matteus 6. 25-34
Det er kanskje gammeldags i manges øyne, men mitt hjerte sier at min plass er hos min mann og mine barn. Det er her jeg vil være. Så får jeg " realisere meg selv " en annen gang. Dette er ment som oppmuntring til andre som vil og ønsker å være hjemme med barna utover permisjon, men kanskje ikke våger å ta det skrittet. Det er ikke ment som kritikk mot de som velger eller må velge annerledes. Vi er alle forskjellige og har forskjellig livssituajon. Men jeg mener at vi ikke har nådd likestilling her i landet før det faktisk er frihet til å velge som man selv vil. Om det er fulltidsjobb, deltidsjobb eller hjemmeværende. Hver og en familie må selv få bestemme uten å bli sett ned på av den ene eller andre grunnen. :) Det viktigste er å bruke hjertet i tillegg til hodet når vi prioriterer hvordan vi vil leve livet vårt, og ikke basere våre valg på hva andre synser og mener. Våg å følge hjertet!
Ha en herlig kveld fortsatt! :)
